Mo does Nica.

Etter over på 2 uker på Utila var det på tide å bevege på seg. Jeg bestemte meg for å dra videre til Nicaragua idet jeg gikk av ferjen fra Utila. Så da var det bare å slenge seg på diverse busser for å prøve å ta igjen to av mine tidligere reisetjommier, Steve og Lani, som jeg visste oppholdt seg et eller annet sted i Nica(det er det vi som har peil kaller Nicaragua).

Etter 10 timer med bussing første dag ankom jeg hovedstaden i Honduras, Tehucigalpa, på kvelden. Ikke den tryggeste plassen på jord, så jeg tok inn på privatrom på et ganske døvt hotell. Jeg hadde ikke peil på hvor Steve og Lani var hen, så jeg lusket meg ut for å finne internett. Ikke så lett, ettersom alle steder tydeligvis stenger ganske tidlig på denne plassen.

Etter en time med vandring spurte jeg en random kar om han hadde peil. Det hadde han ikke, men han var jo så fascinert over Mo fra Norge, så vi fortsatte bare å preike mens vi ruslet. Jeg tok tydeligvis ikke hintet med en gang, men blei litt mistenksom da han begynte å spørre om jeg hadde kjæreste og at han syntes at jeg var ”mucho guapo”, som betyr veldig vakker eller kjekk eller no. Ikke no bombe det, så jeg bare jattet med.

15 minutter etter vårt første møte, slapp unge Mario bomben og inviterte han meg hjem for litt uforpliktende sex. Hmmmm. Jeg takket høflig nei, men gutten var ikke klar for å gi opp enda. Det spilte seff ingen rolle at jeg understreket at jeg ikke var gay og at jeg foretrekker damene. Han tok hintet til slutt, og var oppriktig skuffet over at jeg ikke hadde lyst til å ligge med han. Jeg sa hadet og stakk tilbake til hotellet før det hele blei mer kleint, om det var mulig.


Holdt meg på hotellrommet etter "episoden" i parken.

Neste morran var det tidlig opp for å rekke bussen til Nicaragua. Selv om jeg kom til busstasjonen 15 min før avreise, hadde bussen allerede kjørt. Elsker hvor estremt punktlige de er her borte. Etter 3 timer med venting kom jeg meg på neste buss. Jeg hadde ennå ikker hørt noe fra Steve og Lani, så jeg sjanset på at de befant seg i Leon, en by et par timer fra grensen. Det viste seg heldigvis å være rett, så jeg slapp mer reising den dagen. Kidsa blei så glade for å se Mo igjen atte.



Mo på plass. Tid for feiring.

Etter en kveld på byen med salsadansing til technomusikk, dro vi sørover til Granada. Leon var en skikkelig hyggelig by, og jeg kunne godt tenke meg å bli litt lenger, men de andre var keen på å dra videre så jeg slang meg på.


Faen, legg fra deg den stygge iphonen din i 2 sek a.



Crew reunited.

Granada var egentlig ganske lik Leon. Byen var den største og mektigste byen i sentralamerika under den spanske kolonitiden, pga de store gull og sølvforekomstene i fjellene rundt byen. Typisk koloniby, som San Cristobal og Antigua. Og det kryr av vulkaner her, mange av dem ennå aktive.


Granada.

Hyggeli lokal kar som insisterte på at jeg måtte komme inn for å bli fotografert. Jeg klarte ikke å slutte å le. Still love.



Vår guide/hjelper i Granada. Både døv og stum, men sykt flink. Real earner.

Throw up gangsigns. Whats your poison?

Det er egentlig ikke så mye å gjøre i Granada, til tross for det er en av de største turistmagnetene i landet. Byen ligger ved kysten til Lake Cocicolba, en gigantisk innsjø i Nicaragua. Innsjøen er full av småøyer, så vi dro på båttur for å ta en titt og bade. Hyggelig nok. Vi dro også til Lago Apoyo en dag, som er en død vulkan som med tiden har blitt fylt med regnvann. Her kan man bade og henge. Great. Sånne greier som backpackere blir veldig imponert over, haha. Neida, men Granada var nok ikke det feteste stedet jeg har vært til nå, men det funket. Vi traff noen nye folk her, canadierene Ashley og Christine, samt Emily fra California, som vi festet litt med. Artig med nye venner. Så lenge de ikke er amerikanske og absolutt skal diskutere fotball i disse VM-tider. BAH...håpløst.


Båttur.

Numero uno.





Jesper dukket plutselig opp.





Lago Apoyo


Vi kosær vårs. Skakke klage.

Etter 5 dager i Granada hoppet alle seks på ferjen til øya Ometepe, som ligger i Lake Cocicolba. Øya består egentli bare av to vulkaner som har vokst sammen til en større øy. Innsjøen er forresten så stor at det tok fire timer til Ometepe.








Vel framme på Ometepe fikk vi i oss en rask middag, før vi gikk ut for å utforske nattelivet i landsbyen Altagracia, som ligger ved foten av den største vulkanen, Concepcion. Ikke så altfor mye som hendte, men vi fant en hotellbar full av lokale karer. De var så glade for å se gringos, så vi blei like godt til de gikk tom for rom. Hard kveld det der. Etterfulgt av innihelvete så klein dagen derpå.

Neste morgen bestemte vi oss for å flytte over til den mindre vulkanen, Merida. Vi fant oss et chill hostell, Little Morgans, eid og drevet av tidenes ire, Morgan. Morsom kar. Det er så varmt her, så vi leide oss noen hengekøyer istedenfor rom. Ikke så verst. Den første kvelden her er historisk. Vi var så bakfulle hele gjengen at vi satte igang med å reparere med lokal øl ganske kjapt. Og plutselig var stemningen på topp igjen. Det var denne dagen jeg begynte å virkelig kose meg i Nicaragua.



Glad laks.


Velkommen.


Ometepe viste seg å være en ganske så fin plass. Vi gutta hadde planer om å komme oss opp på den store vulkanen, men grunnet bakfylla og fotball-VM blei det det bare fjelltur på jentene gite. Fåkk it, jeg har gått Fløien, bitch. Tre ganger. Bortsett fra det har det blitt sykkeltur, bading og party. Hehe, vi er tross alt på ferie. Får jo alltid klager på at jeg aldri tar meg fri. Masse hyggelig natur og dyreliv her. Ometepe er tydeligvis et mekka for hippier. Økologiske farmer og kompost-dasser i hopetall. Dere vet hva jeg synes om hippier. Spesielt de som drar fram gitar på fest. Hmmm...




Welcome to the crew, young´uns. Make us proud.

Vi blei på Ometepe i 5 dager, tror jeg. Steve og jeg bestemte oss for å dra sørover med de nye jentene. Lani skulle snart vende nesen hjemover, så hun bestemte seg for for å bli på Ometepe for å slappe av de siste dagene. Hun er den jeg har reist med lengst, siden Zipolite-dagene, så dette var jo ikke så stas. Dama som trodde jeg lærte meg persisk ved å se på persiske filmer. Haha, priceless. I want my sunscreen back, yo. Indiangiver.




Watch out for the shaaaarks in the water, kiddo. Thanks for the good times. Much love.

Anyways, vi stakk altså et par timer sørover til surferbyen San Juan del Sur forrige tirsdag. Jeg vet jeg gjentar meg her, men dagene har bare gått til fotball, spising, drekka og stranda. Jeg har til fått testa surfeskillsa. Surfing er sykt fett, selv om jeg knapt har klart å stå oppreist på brettet. Ellers sier ryktene at det skal være et ganske så bra natteliv her. Ikke at jeg har fått det med meg, ettersom jeg liker å peake ganske tidlig på vors. Haha.












Nice.

#FAIL#




ME,ME,ME,ME,ME! All about ME!

Sorry, mor.

Australian convict.

Det tok litt tid å varme seg opp til Nicaragua, som er det minst utviklede landet i regionen. Men hey, det betyr også at det er her man finner billigst morro, noe jeg fant ut etterhvert. Jeg hadde vel litt hjemmelengsel og sånn i starten, men nå jeg har hatt det veldig gøy med denne gjengen den siste tiden, so its all good. Men det betyr ikke at jeg ikke blir glad for en skype-date. Hører du, Afrooz???? Get on it, cuz! Du og, Zahra.


Haha.

Kleinspiel.

True pain.


Til og meg katten var slått ut etter gårsdagens strabaser.

Imorra drar vi videre til Costa Rica hele gjengen. 7 timer med buss. Etter sentralamerikansk tidsberegning, riktignok. Er det en ting jeg har lært her borte er det at du alltid kan legge til 30-50% ekstra reisetid, avehengig av busstype. Jeg tipper 10 timer. Har ikke fyllamage lenger, så dette ska gå bra.

Savner dere alle sammen. Nyt godværet, spis en grandis for meg. Eller enda bedre, send et par hit. Og en melkesjokolade. Dang!

Sees snart;-)